Den lille bassetten svinser fornøyd, fri og alene. Han markerer, fortaper seg i en duft og siden et spor. Det er ingen andre hunder å svanse med. Ingen å yppe med. Ingen å bli venn med. Han virker lykkelig allikevel: en stjålen stund i frihet.

Da jeg var liten, løp naboens settere stier langs hekken i vår hage. De bjeffet på spurvene som gjemte seg inni. Hver dag til samme tid. Hundene ble sluppet ut om morgenen, og kom hjem om kvelden når de var sultne. Det var sånn man holdt hund i gamle dager. Ihvertfall settere.

En stor, gul labrador med et romersk keisernavn, var en man holdt seg unna. Han stjal matpakker, og han skulle stadig sloss. Han var sjefen i gata. Vi ungene gikk andre veier når han kom: vi visste hva alle hundene het, rase, hvilke vi måtte passe oss for. Og så visste vi hvilke som elsket barn.

Setteren Monty var «min». Jeg tror ikke han brydde seg like mye om meg, som jeg brydde meg om ham.
Monty bet meg. Han mente det ikke, men hans eier og jeg var venner, og ville skille Monty fra en annen hund da de sloss.  Eieren, en litt yngre gutt, kom på at det var en god ide om jeg holdt den andre hunden, mens han holdt Monty. Jeg tok tak i halsbåndet. Monty bet i håndleddet mitt.

Jeg husker at jeg så Monty bite. Han var sint.  Jeg husker at moren min kom løpende ned veien. Hun var redd.

Det var ikke første gang hun måtte rykke ut. Familien hadde klippekort på legevakten. Jeg ble ikke sydd. Jeg er usikker på om vi i det hele tatt reiste til legevakten, eller om vi gjorde som man pleide den gangen: så det an. Jeg er ganske sikker på at jeg unnslapp stivkrampevaksine.

Da vi fikk hund selv, ble det slutt på naboens setterjakt. Vi lukket portene og hadde hundehold innenfor gjerdet. Jumbo hadde hele hagen å boltre seg i, men trivdes best når han klarte å stjele seg til en tur alene. En stor og egen golden retriever,  vannelsker som gled fint inn i familien. Han var med og seilte, slang mellom lo og le når vi slo, peste småstresset. Vi stupte og svømte med ham. Det var morsomt å dykke under ham når han svømte: han gikk i vannet. Det var ingen hjelpeløs settersvømming, som min barndoms Bobby pleide, med forlabbene plaskende opp under snuten.

Jumbo døde lykkelig av alderdom. Når han var alene, stjal han en plass i sofaen. Han rakk å få med seg forbena, og døde full av forventning. Det var til å leve med.