Tilsvar i debatt etter et uheldig fylleslag

Man mener så vel, men forsøkene på knebling av meningene man misliker, tar jeg avstand fra. Det er fint at Shoaib Sultan skriver her, hvor det er mulig å imøtegå det man er uenig eller til og med opprørt over. Hos Minerva er det ikke kommentarfelt. Shoaib Sultan skriver dette hos Minerva, så jeg tillater meg å kommentere det her:

Nina Hjerpset Østlie vil ifølge Sultan «heller leve under Putin enn å leve under islam. Hva betyr dette med «under islam»? Det høres, for å være litt kritisk, som noe er tatt rett ut av de verste eurabiske fantasier
«Det handler ikke om hva som er ille, eller verst, men hva slags valg man stiller opp. Hva slags verdensbilde man skaper.«

Han fortsetter med at

«dragningen vi ser fra ytre høyre her i Norge, Europa forøvrig, og ikke minst i USA mot det illiberale regimet til Putin i Russland. Denne dragningen mot det illiberale undergraver jo nettopp de verdiene de forfekter å forsvare. Stort sett med å bryte tvert med dem.»

Her synes jeg Sultan tar noe ut av sin sammenheng, og tillegger Hjerpset Østlie et større ansvar enn jeg mener hun faktisk kan ha.

Jeg mener at han burde ha kommet henne i møte ved å drøfte islams mildt sagt problematiske kvinnesyn, islams forhold til ytringsfrihet, seksualitet, flerkoneri (og fraværet av flermanneri), viljen til å endre et lands lovverk for å få særrettigheter, blasfemi med mer. Det ville vært rett bakteppe for å kritisere hennes sidestilling av et liv under Putin eller under den religionen de fleste kvier seg for å nevne ved navn, av frykt for å bli utsatt for noe.

Islamister har gjort sitt ytterste for at vi skal forbinde islam med før-middelalderske holdninger – og hei, det er de jo. Fort gjort å glemme, når noen insisterer på at et moderne samfunn skal vende tilbake til regler som kom til gjennom åpenbaringer som passet bemerkelsesverdig godt til hovedpersonens livssituasjon – på 600-tallet.

Ved å utelate dette, er det mye lettere å stemple Nina Hjerpset Østlie for meninger hun for alt jeg vet kan ha, og dermed insinuere at hun står for spredning av eurabiske fobier. Hjerpset Østlie er for meg en ganske ukjent debattant, som jeg nylig har lært at er ett eller annet hos Rights.no, som jeg vet at den beryktede Hege Storhaug eier eller leder. (Storhaugs bøker ligger forøvrig på stuebord i hjem som antirasistene ville gråte over å tenke på, og de glade eierne synes det hun skriver er rett og fornuftig. De aner heller ikke hvem Hjerpset Østlie er.)

For de fleste som ikke kjenner så godt til Putin og Russland, så fortoner Putin seg som det minste av to onder. Han kler seg til og med som «oss». De aller fleste muslimer jeg kjenner, gjør det.
Dessverre blir de få som ikke gjør det, svært synlige.
De færreste som lever godt i Norge, ønsker det samfunnet, menneske- og kvinnesynet folk i de klærne representerer.
De aller færreste i Norge synes det er rett at vi skal måtte spørre oss om (små-)jenter er «rene» og «ærbare», for eksempel. Eller at «hijab?» i det hele tatt skal være et spørsmål, særlig i barneskolen.

Beklager, og jeg er ikke rasist og alt det der som man alltid må påpeke, dette er ikke attraktivt i et velfungerende norsk samfunn, hvor de fleste anser at de har en grei levestandard, og gode kår, og hvor de bemidlede er klare på at de flytter om deres nærmiljø blir invadert av fremmedkulturelle.

Det må skape kollisjon og misnøye når en gruppe insisterer på å tre sine mildt sagt fremmedartede, forhistoriske og faktisk varierende verdier ned over storsamfunnet, slik mange oppfatter at ulike islamske grupperinger gjør.

Selv om jeg ikke har noe bevisst forhold til Hjerpset Østlie, har jeg fått med meg at islamister regelrett slaktet kolleger av meg i Paris (CH) på grunn av deres ytringer, at folk kjører biler inn i feststemte menneskemengder og noen av de overlevende skal ha hørt de evige ropene om at en viss makt er stor og størst.

Jeg har fått med meg at en som var gift med en slektning ble skutt utenfor sitt hjem etter at han våget å utgi en spesiell bok.
Jeg har fått med meg at ingen i det muslimske miljøet i Norge har demonstrert eller så mye som omtalt at den såkalte fatwaen mot forfatteren av boken skal være gjenoppfrisket.
Forfatteren skal drepes for sine ytringer, og det er belønning for dette. Det samme gjelder alle som har vært i befatning med forfatterskapet, filmskapere, bloggere, ikke minst mine med-tegnere, og enhver som fornærmer dem som nå har tiltatt seg makt til å definere fornærmelse, krenkelse og blasfemi.
I et slikt lys er Putin on a Ritz et langt hyggeligere onde for den jevne nordmann, som sjelden har behov for å mene så fryktelig mye. Brenner man en religiøs bok «under Putin», får man heller et klapp på skulderen, enn en bot. (Og der fant jeg jamen en tekst av omtalte Hjerpset Østlie! Hvorfor fant jeg ikke denne saken hos VG, så jeg slapp å lenke til formastelige Rights.no?)

Det er dette som former mitt verdensbilde. Jeg har enda ikke hørt at russere eller Putins soldater driver med slike aktiviteter. Jeg har selvsagt fått med meg Pussy Riots, og er motstander av håndteringen av jentene, men på den annen side: selv Putin ble en religionsvennlig mann av dette. (Husk at dette er skrevet av en satiriker.)
Som kristen skulle jeg vel egentlig ha ønsket død og fordervelse over de formastelige, men ærlig talt: som nordmenn flest, så gidder jeg ikke å bli fornærmet. Det er den triste forskjellen på et for nordmenn flest ukjent antall muslimer, og den jevne semi-sekulære nordmann. Selv de aktivt til ekstremt kristne miljøene har unnlatt å engasjere seg. Vi har det greit som vi har det, og gidder rett og slett ikke. Det har intet med Nina Hjerpset Østlie å gjøre, men med de sosiale goder og det velferdssamfunnet vi nyter å være en del av, og som mange føler at trues av såkalte fremmedkulturelle, hvor islam på mange forskjellige vis har gjort seg  synlig. For mange nordmenn som ellers ikke bryr seg, ubehagelig og skremmende synlig. Det bør vi kanskje heller snakke om, enn en for de fleste ukjent person som Nina Hjerpset Østlie.