De tre journalistene Simen Sætre, Anders Firing Lunde og Sigve Indregard i Morgenbladet forsøkte sikkert å få klarhet i noe, da de skrev det som forhåpentlig er det mest rasistiske i avisens historie. Det gikk ut over den somaliske forfatteren og foredragsholderen Amal Aden, som de herrer aller nådigst innrømmer retten til å være en sterk og utfordrende stemme.

Forfatter og analfabet

Uten å bry seg med faktasjekk baserer disse tre journalistene seg på uverifiserte påstander, og gjennomfører et fullstendig karakterdrap på Amal Aden. Ifølge denne gjengen i Morgenbladet er Aden nærmest analfabet, og må ha drevet sitt forfatterskap med ikke ubetydelig hjelp og støtte – kanskje fra skriveføre og samme type «faktasjekkende» mennesker som dem selv. Les bare:

«Aden kommer fra en muntlig, somalisk fortellertradisjon uten moderne, vestlige krav til dokumentasjon og etterprøvbarhet. Hun var analfabet til tenårene. I Norge løftes hun opp i en medievirkelighet med sannhetskrav.»

Fra å være en oppegående, ressurssterk forfatter, ble hun redusert til en tilnærmet analfabet uten evne til etterrettelighet. Som skal være blitt løftet opp av oss nordmenn, i all vår godhet. Så vidt jeg kan se, har vi ikke løftet verken henne eller de andre skamløse jentene. Vi har latt dem falle igjen og igjen, og uinteressert tenkt at vi lurer på om de reiser seg igjen. Så gjør de det, og vi applauderer litt – til de faller igjen.

Politiet korrigerte Utrop

Gjengen i Morgenbladet hadde mulighet for å tenke seg om en gang til før de publiserte griseriet. Politiet reagerte med en pressemelding: påstandene som ble fremsatt gjennom magasinet  Utrop kunne ikke stå uimotsagt. Amal Aden hadde kanskje vært tjent med at politiet sa mer, men siden politiet nå er politiet, mente de på sin side at de ikke kunne gjøre det.

Aden og Rolness-effekten

Bloggeren Gunnar Roland Tjomlid anklager sosiologen Kjetil Rolness for å ha forårsaket økt innvandringsmotstand  etter at Rolness pirket i Tjomlids lemfeldige omgang med tall og fakta  i den norske «medievirkelighet med sannhetskrav».

Rolness kritiserte karakterdrapet på den innvandrede Amal Aden i klare ordelag, hvilket kan være et nytt utslag av Rolness-effekten:

«når de ikke får svarene de ønsker, går de inn i rollen som hobbypsykologer, og begår noe nær et karakterdrap forkledt som medfølende analyse. Tre hvite, veltilpassede menn mot en sort, utsatt kvinne med politibeskyttelse og hemmelig adresse.»

Jeg tror vi i så fall har godt av  Rolness-effekten.

Blir man ape når man sier dem i mot?

Andre sterke kvinnestemmer med ikke-norsk bakgrunn trosset faren for jungelstempel og apestokk, og har tatt til motmæle mot det rasistiske karakterdrapet fra Morgenbladets gutteklubb. Kadra Yusuf ga et befriende svar på tiltale til Morgenbladets journalist. Shabana Rehman Gaarder spurte åpent om Morgenbladet hadde gått fra vettet. Det kan være den omtalte ekstrempsykologien til Morgenbladet i praksis, for alt vi vet.

Faktasjekk av den norske medievirkeligheten

Twitter-fenomenet Doremus Schafer faktasjekket. Det kan se ut som om Adens «fortellertradisjon» har langt mer for seg enn den norske medievirkeligheten med sine sannhetskrav, og at gutteklubben i Morgenbladet bør pålegges å betale for å referere noen av Adens foredrag.

Amal Adens svar

Jeg blir fylt av respekt når jeg leser Amal Adens svar. At hun klarer å oppvise så mye verdighet etter den skittstormen hun har fått mot seg, og den manglende eller lunkne oppfølgingen fra resten av oss «hvitingene». For å holde meg til en terminologi jeg antar Morgenbladet synes er like grei.

«Mine ytringer har ofte utløst sterke reaksjoner. For meg er det selvsagt at det jeg sier kan bli kritisert, saklig kritikk tåler jeg godt, det skulle bare mangle. Det som rammer meg mest ved den kritikken som rettes mot meg nå, er at den mistenkeliggjør meg som person, og ved dette, alt jeg har skrevet, alt jeg har sagt.»
Amal Aden