Marius Reikerås advokatbevilling ble tilbakekalt 9. mai 2009 etter omfattende økonomisk «rot» (som i manglende regnskap, manglende moms- og skatteinnbetalinger, «lån» uten renter og dokumentasjon med mer) av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet.

Marius Reikerås har aldri søkt om å få tilbake advokatbevillingen

Marius Reikerås har i årene etter «avskiltingen» fremstilt seg som en slags helt som kjemper for «småfolk». Det spørs om han heller er ulv i fåreklær, som de fortvilte menneskene som sliter med barnevernet bør beskyttes mot.
Når noen tar barna dine, gjør og betaler du nesten hva som helst for å få dem tilbake. Marius Reikerås vet dette, og skal flere ganger ha tatt betalt for tjenester uten å levere noe.

Marius Reikerås har ikke hatt lov til å jobbe som rettshjelper i disse årene, på grunn av at han er konkurs, og aldri har søkt om å få tilbake advokatbevillingen. Derimot startet han en underskriftskampanje for å tvinge stortingspolitikerne til å tvinge Tilsynsrådet for advokatvirksomhet til å gi ham tilbake bevillingen han aldri har søkt om. Og slik går dagene i Reikerås verden. Nei, vent nå litt:
Reikerås venner på Facebook formidler i dag et av hans utallige åpne brev. Nå har Marius Reikerås søkt asyl! For en dramatisk vending i Sirkus Reikerås!

Marius Reikerås svarer ikke domstolen – gang på gang

Ifølge dommen for bevisste brudd på domstolloven § 243 første ledd, viser Marius Reikerås igjen at han unnlater å besvare domstolens henvendelser. Han møtte ikke en gang opp i sin egen rettssak, men lyver på Facebook til sine utenlandske venner om at han ikke fikk lov til å delta i rettssaken.

Dette er ikke første gang han unnlater å svare, eller uteblir fra egen sak. Sitat fra dom 16-099553M ED-8BYR/01

Marius Reikerås, som har undertegnet anken til Høyesterett på vegne av A, har ikke fremlagt noen prosessfullmakt. I brev fra Borgarting lagmannsrett 9. desember 2013 ble Reikerås gjort oppmerksom på forholdet og fikk frist til 16. desember 2013 med å sende inn prosessfullmakt. Prosessfullmakt ble aldri innsendt.

16-099553M ED-8BYR/01

Marius Reikerås har forstått en setning i dommen

26. september 2016 skriver Marius Reikerås et følelsesladet innlegg om at norske myndigheter vil bringe ham til taushet, og han vil nå slutte å drive menneskerettsarbeid (som i sjikane, forfølgelse og tidvis trusler mot myndighetspersoner og journalister – og en og annen privatperson som våger å konfrontere ham med virkeligheten).

«Men, da jurister, som meg, etter loven har rett til å drive rettshjelpsvirksomhet, jf dmstl § 218, 2.ledd, 1.punktum, så må det bero på at staten mener jeg driver det som heter «stadig» rettshjelspvirlsomhet.»

Vi gratulerer Reikerås, staten dømmer ham for å drive «stadig rettshjelpvirksomhet» uten tillatelse, og uten forsikring som kan ivareta klientene hans. Han har ikke har levert selvangivelse for seg eller sitt firma de siste tre årene, og det derfor er umulig å si om han også tar betalt for den ulovlige virksomheten.

Marius Reikerås fortsetter villfarelsene (eller villedningen?) etter dette lille øyeblikkets kontakt med virkeligheten:

alle vet at det myndighetene egentlig vil, er å ha meg så langt unna som mulig

Og

Kan ikke bare myndighetene si det som det er?
De vil ikke at jeg utfører mitt menneskerettsarbeid i Norge.

Og

«Med tanke på at jeg har lest over 3000 dommer fra EMD de siste 15 år, så har jeg da litt kunnskap å komme med.

Men det vil selvsagt ikke norske myndigheter ha noe av.»

Kjære Marius Reikerås, norske myndigheter lar deg stadig komme til orde, og du klager stadig fordi representanter for norske myndigheter stadig finner det – underholdende – at du demonstrerer en eksepsjonell mangel på kunnskap om emnet menneskerettigheter.
Som da du stilte som vitne pr. telefon i sak 15-36395TVI-OBYF, hvor ditt vås om menneskerettigheter ble parkert på fem minutter av statsadvokaten – uten manus. I saken fremstilte Marius Reikerås seg som advokat, fire år etter at bevillingen var blitt tilbakekalt:

Advokat Marius Reikerås sendte 23. oktober 2013 søksmålsvarsel til Justis- og beredskapsdepartementet

24.04.2015, 15-036395TVI-OBYF

og

Justisdepartementet … i brev av 11. april 2014 … stilet til advokat Marius Reikerås

(IBID)

Da Marius Reikerås kom med sine fullstendig irrelevante påstander om domfellelser av Norge i den Europeiske menneskerettsdomstol (EMD i de kretser), holdt statsadvokaten maska. Vi som satt på tilhørerbenken måtte holde på hverandre for å ikke le høyt.

Det er mulig Reikerås har vært ute av bransjen så lenge at han har glemt hvor kjedelig og alvorlig dager i rettssalen kan være, og ikke forstår at han kommer inn som et friskt pust. Alle venter at han vil – underholde. Så langt har han levert hver eneste gang. Som da Marius Reikerås saksøkte og tapte mot Per Danielsen. Dommen er underholdende lesning.

Å stå oppreist uten ryggrad

Marius Reikerås unnser seg ikke for å snakke om å holde seg oppreist. Altså noe vi vanligvis forbinder med en ryggrad:

Men denne evigvarende traksseringsproseesen som jeg har levd under fra det bergenske horroregimet, nå snart på 10- året, tar på kropp og sjel.

Jeg er bare et mennenske jeg også ,og min største personlige gevinst er faktisk at jeg er i live i dag.

Jeg er akkurat som alle andre som opplever krenkelsestyranniet på kroppen.

Det er en kamp,hver dag,for å holde seg noenlunde i oppreist stilling.

Marius Reikerås, 26.09.2016, https://www.facebook.com/marius.reikeras/posts/10153748677501875

Uten ryggrad er det forståelig at man må kjempe for å holde seg i noenlunde oppreist stilling. Fortsett kampen, Reikerås, øvelse gjør mester!

Resten av innlegget fra den dømte eks-advokaten som har fortsatt å virke som rettshjelper etter å være fratatt adgangen til det, viser tilsynelatende en sviktende virkelighetsoppfatning.
Det er kjedelig å ikke få medhold i retten, så for all vennlighets skyld skriver vi dette fra den angivelige menneskerettsjuristen, på kontoen for «fortvilelse»:

Jeg konstaterer at den norske stat gjør hva den kan for å kneble meg her hjemme, så derfor skal jeg gi den norske stat den midlertidig glede, ved at jeg,på ubestemt tid,legger ned mitt menneskerettsarbeid i Norge.

Det betyr at med denne kunngjøringen,så slutter å skrive om menneskerettene på Facebook.

Kall det gjerne en protest-markering,men det er like fullt å adlyde den norske stat sitt krav om at jeg må slutte i Norge.

Men det betyr ikke at jeg slutter kampen.Snarere tvert om.

Jeg vil nå reorganisere meg,og fortsette kampen fra utlandet.

Hvor i utlandet vet jeg ikke enda,men det skal jeg ta i samråd med mine kontakter.

Og så vil jeg be om ytterligere støtte fra Europarådet,Europaparlamentet og Den Eurorpeiske Menneskerettsdomstol, slik at de kan gi meg den nødvendige beskyttelse til å kunne fortsette mitt arbeide.

Når denne støtten er ytterligere formalisert ,kan det hende jeg dukker opp igjen.

(IBID)