Har Vårherre gitt oss ansvar for å fordømme våre medmennesker? Homofilidebatten går videre.

Personlig tror jeg de forskjellige gudene har torsdagsklubb, hvor de i all vennskapelighet erter hverandre med deres respektive følgeres tåpeligheter, og trøster hverandre over grusomheter begått i deres navn.

Når en trettenåring erklærer homofil praksis som syndig, og i ramme alvor påstår at «de» må unnlate å leve ut sin kjærlighet og seksualitet, har dette etter min mening gått for langt. Noen roper opp om attenårsgrense for å «innta» religion, at barn ikke skal innpodes med dette.

Vårherre forbeholdt seg retten til å dømme når han sender sin tilbake igjen. Inntil det har visst hver og en av oss i oppgave å granske oss selv, våre egne handlinger, før vi erklærer oss skyldfrie nok til å kaste den første sten.

Når man tenker på hvor mektig og komplisert skaperverket er, både den menneskelige natur med sitt spenn fra ånd til total ignoranse, ondskap til barmhjertig altruisme, som den fantastiske naturen flere av oss heller søker til enn kirkene med de fordømmende, er det vanskelig å forestille seg hvordan Skaperen kan være så smålig at eget skaperverk skal erklæres mangelfullt, og at andre av oss skapte skal fordømme dem som er skapt som de er – av Skaperen selv.

Hvorfor skulle han i så fall la sin sønn si «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg»? De minste blant oss er nettopp dem som er annerledes, som blir forfulgt, fordømt, hundset og trakassert, som de selverklært skyldfrie fradømmer retten til å leve likeverdige liv.

Jeg fatter det ikke.