Vår undringstale gikk videre:

Det du kaller dualog, er det en samtale deg og skaperen imellom? Eller er det mer en måte å reflektere på hvor du tenker dine tanker «høyt» i ditt eget hode, stiller spørsmål, dveler, tviler, er kritisk, men evaluerer, drøfter, reflekterer, avveier, og gjennom det «svarer» deg selv? Men at der hvor jeg tror at jeg styrer disse tankeprosesser selv basert på mine persepsjonsmessige erfaringer, så tror du det er en Gud eller ånd som veileder eller styrer? Undring er veldig viktig i mitt liv, og jeg opplever at kritisk tenkning er som dop for min undring, en undring som trigger nysgjerrighet, som igjen trigger min indre utforskertrang, en sterk drivkraft. Er det det du kaller ånd? Den delen av deg som er din egen deg, som bare du kan elske og hate, som bare du virkelig får oppleve, den eneste som virkelig får oppleve deg?

Svar

Takk for gode spørsmål, nå må jeg virkelig tenke etter. Det er det fine med å ha en tvil. (Les: tro.)

Dualog – samtale meg og skaperen imellom. Ja, si det. Jeg er en ytterst skeptisk person, og kjempet med den gjennom pikekneslitingen i Neuberggaten, overbevist om at jeg var det eneste mennesket i kirken som ikke trodde.

Senere kom jeg på at jeg kunne spørre, og flere slet med sin tro.

Tvilende bastant avvisning

For meg har det utviklet seg fra total avvisning, til å akseptere at jeg nok er skapt som den jeg er, OM det er en skaper der. Derfor er min dualog preget av dette: HVIS du finnes, så …
Og sånn har min tvil vært fra så tidlig jeg kan huske. Mitt behov for å forstå, å finne svar, å søke og undre ble utfordret av det jeg til slutt avfeide som vås. Og siden lengtet etter. Uten å forstå hva jeg lengtet etter.

Jeg kom til et punkt hvor jeg fant ut at det ikke spilte noen rolle at jeg ikke ville få svar på spørsmålet, og at min tvil aldri ville stilne. Heller ikke min undring, og min nysgjerrighet.

Og da syntes jeg at jeg fikk en dimensjon til. Som utfordrer mitt behov for å forstå omtrent alt, at det skal ha en rasjonell forklaring.

Det ble så vanskelig å finne ord for det, for din beskrivelse er veldig god, og til den vil jeg si «Ja, det er sånn», OG det har en dimensjon til. Den som kommer når man tør å slippe taket, og – hva skal jeg si – bevege seg forbi ordene.

Le mot juste

Jeg skaper, tar eller lager bilder. Den prosessen kan jeg heller ikke beskrive, tror jeg. Men det er den samme.

(Med fransk familie er man vant til å lete etter «le mot juste», og min frustrasjon over å ikke klare å beskrive det jeg mener, kjennes. Tilgi. Og takk for spørsmålene, for det er fint å undre.)

Undringen fant sted her