Undringen under spørsmålet om homofili og homofil praksis, gikk sine egne veier. Spørsmål:

Hvorfor akkuratt katolismen? Det høres jo veldig fjernt fra det du tror på. Hva er det derfor som gjør at det er så viktig å holde på en merkelapp som ikke er representativt? Jeg er bare nysgjerrig, da jeg opplever at det er spesielt katolikker og sunni muslimer som ofte vegrer seg veldig for å kalle seg for noe annet, til tros for at deres overbevisninger ikke lenger passer båsen de sverger å tilhøre. Hva gjør det vanskelig for deg å ikke lenger kalle deg katolikk?

Svar

Jeg innbiller meg og omverdenen at jeg er en enkel sjel, og på visse områder er jeg det. Da jeg for mange år siden snakket med en klok prest om at jeg ikke lenger var katolikk, smilte han lurt og sa til meg at vi er alltid katolikker.
(Noen vil sikkert si at han hadde medlemsjuks i tankene. Derfor «en klok prest». Så kom jeg i forkjøpet av den.)

Jeg meldte meg i hvertfall ikke ut. Hvorfor jeg ikke søker en tro med et «program» som passer min tankegang bedre? Jeg har aldri opplevd behovet.

Heinrich Böll og katolsk luft

Som ung leste jeg Heinrich Böll «Som en klovn ser det» – om og om igjen. Jeg lurte på hva som drev hans venninne som måtte trekke litt katolsk luft. Det er som å komme hjem, tenker jeg, når man har vokst opp med symbolikk bokstavelig talt av en annen verden, å vri hjernen på hvordan man skal forholde seg til det man ikke kan vite, at man strever med sin tvil mens andre tilsynelatende har en rotfestet tro. Der de tvilende avviser eksistensen av en gud, sier den troende at «Jeg blir så sint på Gud, som kan tillate dette».

Øyeblikkelig behovstilfredsstillelse

Å forholde seg til sublimering i et verdslig samfunn som sier at du ikke behøver å modnes som menneske, du kan egentlig forbli et barn, handle på impuls, få ut alle dine følelser når det måtte passe, søke mer eller mindre øyeblikkelig behovstilfredsstillelse. Dette er jo barnet. Modning består for meg i å forholde meg til den smerten som livet nødvendigvis gir, å akseptere og forsone meg med det som er vanskelig, å slippe taket i det som gnager, eller velge å forfølge det som er vanskelig, og ikke minst å veie for og i mot.

Det gjør meg ingenting om jeg tilhører den katolske, protestantiske eller en annen kirke, så lenge jeg har den friheten jeg mener vi alle er født med, til å bruke de evnene vi er utrustet med.

Båser

Og jeg må innrømme at jeg er usikker på om du har rett vedrørende båsene, når jeg tenker nærmere etter. Har ikke lest så mye av filosofene, men Thomas Aquinas var deilig vanskelig tilgjengelig for en tenåring som så etter noe dypere. Det er kanskje der vi har det, at det verdslige mennesket ikke kjenner mystikken, som i troens mysterium?

Den indre samtalen

Jeg valgte å døpe mine barn, fordi de skulle få ha det rommet der inne, hvor vi er alene med oss selv, og fører dialogen, dualogen, hva man enn kaller det. Skal man la sine barn vokse opp i et verdslig samfunn hvor ånd lett mistenkeliggjøres og stemples, må man gi dem en ballast. Alle har forskjellig utgangspunkt, jeg valgte den veien jeg selv kjente. De velger sin egen vei. (Og det er jeg stolt av dem for. De er spennende å prate og undre med.)

Noen vil kanskje kalle det samvittighet, for meg blir det å redusere det. Jeg tror det å tro handler om å tillate seg å være åndelig. Det betyr ikke at jeg mener at de som ikke tror eller strever med sin tvil er åndelige, men det var det jeg kom frem til nå, etter en kjapp gjennom-undring. 🙂

Dovenskapen lenge leve

Jeg kan nok ikke gi deg noe svar på hvorfor jeg er katolikk, utover ren makelighet. 🙂

Innlegget ligger her